Arbeidsledighet? Visst pokker er det krise!

Arbeidsledigheten stiger, også i vakre Eigersund. Foto: Sem Hadland, Eigersund kommune

– Vet du hva det aller beste er? Det var sent i september, og vi satt ute i den klare høstlufta og tok en kaffe. Sola varmet fortsatt, og solstrålene fremhevet de gylne fargene på trærne og buskene rundt oss. Mannen jeg snakket med hadde vært fagarbeider i samme yrke i over 30 år. Stolt fagarbeider og fagforeningsmann uten en eneste dags sykefravær. Stolt familiefar, huseier, og nå også bestefar. Han levde et godt liv, og var både familiens og naboenes velvillige ”vaktmester”. Alltid med et smil, og alltid med en munter kommentar på lur. Bobilen var hans og konas lidenskap, og den hadde fraktet dem rundt i hele Europa. Det var før arbeidsulykken. Flere år med operasjoner, smerter og utallige besøk på legekontorer, sykehus, andre offentlige kontorer og på NAV. Han hadde fått innvilget halv uføretrygd, og min jobb var å bistå mannen i å finne et nytt yrke i de siste femti prosentene. Han var godt voksen, og kunne ikke gå tilbake til sitt gamle yrke. 

– Det aller, aller beste, er å sovne i den grønne godstolen foran Skavlan på fredagskvelden, fortsatte han. Han smilte fortsatt, men blikket var alvorlig. – Fredagsfølelsen. Følelsen av å være sliten etter å ha vært på jobb hele uka, selv om det bare har vært snakk om noen timer. Følelsen av å bidra i samfunnet igjen. Det er vanskelig å forklare den følelsen før du har opplevd den selv, sa han, og tok siste slurk av kaffekoppen sin. Han reiste seg, pausen var snart over. Han skulle inn igjen og fortsette med arbeidsoppgavene sine.

Hvorfor starte et innlegg om arbeidsledighet med en historie fra hverdagen min som jobbkonsulent? Denne historien, som selvsagt både er anonymisert og endret, er et av utallige eksempler på hva det gjør med et menneske å miste jobben sin. Og ikke minst, hva det betyr å komme tilbake igjen i jobb. Mannen i denne historien var heldig, for han hadde ikke statistikken på sin side.

Det siste halve året har arbeidsledigheten steget dramatisk, særlig her i Rogaland. Ukentlig har vi fått historier om permitteringer og oppsigelser som følge av de store svingningene i olje- og gassrelatert industri. Samtidig har debatten hatt et underlig metanivå over seg. I stedet for å diskutere HVA vi skal gjøre for å redusere arbeidsledigheten, dreide debatten seg lenge om hvorvidt dette ER en krise eller ikke. Den ene eksperten etter den andre har vist til Rogalendingenes historiske evner til å omstille seg i tider med store konjunktursvingninger, og at det bare er sunt med en økonomisk justering mens omstillingen varer. At folk måtte ”selge en av de to hyttene sine, og redusere antallet sydenturer fra tre til en i året” var ikke det største problemet, kunne vi høre og lese. ”Nå kommer det grønne skiftet”, var omkvedet. Regjeringen var lenge fraværende i debatten.

Våren 2009 møtte jeg som vararepresentant i Finanskomiteen på Stortinget. Verden og Europa opplevde finanskrise og gjeldskrise, og vi reiste til flere av våre politikerkollegaer i Europa for å lære hvordan de håndterte krisene. Betydningen av begrepet ”motkonjunkturpolitikk”, som til da hadde vært et temmelig abstrakt og teoretisk ord for meg, ble plutselig meget tydelig. Og skillet mellom borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer likeså. I Sverige ville den borgerlige regjeringen møte de økonomiske nedgangstidene med kutt i sykelønnen og skattefradrag, mens de ellers overlot til markedet å justere kursen. I Norge iverksatte den rødgrønne regjeringen flere tiltak, slik at blant annet leverandørindustri og maritim industri kunne beholde sin kompetanse i krisen, og for at de som stod i fare for å miste jobben skulle klare seg. Kort og enkelt fortalt, kom Norge seg igjennom disse krisene uten at arbeidsledigheten steg. Dette er motkonjunkturpolitikk i praksis. Personlig var månedene i finanskomiteen den perioden i livet jeg har hatt brattest læringskurve, der jeg virkelig opplevde betydningen av politiske valg og prioriteringer. Det handler om i hvilken retning vi ønsker å styre samfunnet.

Den blåblå regjeringen kan selvsagt ikke klandres for at oljeprisen synker, og for svingninger i verdensøkonomien. Men forskjellen er viljen til å iverksette tiltak for å motvirke konsekvensene for næringslivet og for arbeidstakerne her i landet. Arbeiderpartiet varslet allerede for ett år siden at vi var bekymret over den økende arbeidsledigheten blant unge mennesker, og vi har i løpet av våren og sommeren kommet med en lang rekke forslag til hva regjeringen bør gjøre for å motvirke den økende ledigheten (jeg lister ikke opp alle her, det er ikke poenget. Men går gjerne i dybden i et senere innlegg om noen ønsker. Det samme gjelder hvilke tiltak den rødgrønne regjeringen iverksatte i 2009).

Så er det selvsagt ikke så svart/ hvitt at ikke regjeringen har gjort noe. Økt støtte til gründere via Innovasjon Norge, og bedre kapasitet for å følge opp arbeidsledige hos NAV er bra. Men resterende tiltak vil komme i statsbudsjettet, i følge statsminister Erna Solberg, og dermed iverksettes tidligst fra januar 2016. Hun oppfordrer samtidig de som er permitterte eller har mistet jobben til ”ikke å miste motet”.

Med all respekt: 2016 er alt for sent! Både gjennom jobben min, men også gjennom venner og bekjente som har blitt arbeidsledige det siste året, vet jeg at nettopp motet er det første som forsvinner. Det tar ikke mange uker som arbeidsledig eller permittert før følelsen av å stå utenfor samfunnet melder seg. Følelsen av at ingen har bruk for meg, for min erfaring og kompetanse. Jeg har sett mennesker med alle typer bakgrunner og stillinger gå inn i depresjoner på skremmende kort tid etter at de har mistet jobben. Økonomiske bekymringer, ikke over ”å måtte selge en av de to hyttene, og redusere antallet sydenturer”, men om å klare å betale avdragene på boliglånet, og å kunne sørge for seg og sin familie gjør noe med deg. Å sende utallige søknader og henvendelser, uten en gang å få svar, borer dype hull i selvtilliten. Det skal styrke til å klare å gå fra jobbintervju til jobbintervju, uten å nå opp, uten å få jobb. Og dess lengre tid det tar å komme seg i jobb igjen, dess mer synker sjansene til at du kommer tilbake i arbeidslivet, viser den dystre statistikken. Og er du ung, godt voksen eller har du utenlandsk bakgrunn, er situasjonen enda verre.

Visst pokker er det krise! Arbeidsledighet er en stor, personlig krise for den som rammes. Det er krise for familien rundt, og for lokalsamfunnene som opplever dette. Det er også krise for de som allerede stiller bakerst i arbeidsledighetskøen fordi de har fysiske eller psykiske helseutfordringer, siden det nå blir enda vanskeligere å få innpass i arbeidslivet igjen.

Vi har ikke råd til å la menneskelige ressurser gå til spille, slik vi nå står i fare for. Samfunnet har ikke råd til å miste den kompetansen disse folkene besitter. Vi har heller ikke råd til de personlige tragediene som kommer som følge av arbeidsledigheten. Vi trenger handlekraft, og politikere som ser at dette er vår viktigste oppgave i tiden som kommer. Vi trenger omstilling, et grønt skifte, gründere, men også å motvirke arbeidsledigheten. Jeg håper den blåblå regjeringen søker et bredt forlik for å la alle gode, politiske ideer få være med og bidra. Arbeidsledighet er for viktig til å drive politisk spill på. Vi trenger samarbeid og handlingskraft. Nå.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s