Paolo sleeping

– Taxi? No, no. No taxi. Paolo sleeping. Mannen gikk ut av den mørkegrønne, runde aviskiosken og slo ut med armene. Den sorte skjorta var rullet sirlig opp over albuene og svetten lå som små perler i halsgropa. Han ristet oppgitt på hodet og snakket hurtig med den eldre mannen som satt i skyggen på benken ved siden av. Han hadde en hvit stråhatt på seg.

– No, no, sa mannen i aviskiosken igjen. Han formet hånda til et telefonrør og la det til øret. – Paolo not taking phone, eh. Paolo sleeping. No taxi today. De brune øynene så oppriktig triste ut.

Klokka hadde så vidt passert halv elleve denne søndags formiddagen i begynnelsen av juni. To voksne, tre barn, tre kofferter, to sekker og en vogn stod tett sammen på det lille fortauet foran den grønne aviskiosken. Vi hadde nettopp tatt toget fra Roma til Terracina, og ferden skulle gå videre til det lille ferieparadiset San Felice Circeo, som ligger halvannen mil utenfor Terracina.

Alt var sirlig planlagt. Vi hadde brukt mange, sene kvelder på å planlegge alt fra antall retter i bryllupsmiddagen, til hoteller, hvorvidt vi skulle ta med badebleier eller ikke, at vi definitivt skulle ta med babygrøt siden italienske barnegrøter i følge våre kilder var tilsatt mye sukker, ja, det aller meste. Bortsett fra denne åpenbare missen: hvordan komme oss de 15 kilometerne fra togstasjonen i Terracina til Hotel Maga Circe i San Felice. Ingen snakket engelsk. Varmen var intens. Erik måtte på do. Georg ville ha brus. Erik ville ha is. Aksel ville ikke ha melk. Men burde hatt melk. Erik ville ha vann. Georg ville spille på mobilen. Jeg hadde behov for kaffe. Sterk kaffe. Mye kaffe.

– Gå og sett dere ved det bordet der, sa Gorm. Han pekte mot baren på den andre siden av veien. To menn stod i døråpningen og fulgte oss med blikket. Den ene så ut som en avdanket, italiensk utgave av Miami Vice – stjerna Don Johnsen. Makkeren manglet to fortenner, og kunne uten problemer glidd inn som en av Coppolas rollefigurer i Gudfaren. Utenfor baren stod det to røde plastikkbord med tilhørende, røde stoler. Viktigst av alt: en stor salgsplakat for is. Vi dro med oss kofferter og barn, og gikk over veien. Satte oss ved et bord, kjøpte første runde med is og espresso. Gorm tok på seg solbrillene, gikk over veien, og gikk for å finne en buss.

5 thoughts on “Paolo sleeping

    1. Et litt sent svar… Ja, det er også slike historier vi husker! Var etter inspirasjon av deg at jeg tenkte jeg skulle prøve meg på en liten reisereportasje;)

  1. Eiriks kommentar: «Han som er i transportkommiteen på Stortinget klarer vel finne en buss?!» 😉 Herlig lesing, ble høytlesning for Eirik dette.. du skriver så godt! Mye og sterk kaffe var nok absolutt nødvendig for å overleve situasjonen!

    1. Han gjorde et forsøk, men fant ikke busstasjonen! En godt bevart hemmelighet i Terracina. Fikk omsider de som eide baren til å ringe hotellet for oss, og etter to timer sendte de en bil for å hente oss. Kostet skjorta, men desto bedre å komme seg til hotellet…;) Og ja, det ble noen kopper kaffe!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s