17 sekunder uten mobil, klarer du det?

Har du opplevd å stå i dusjen og plutselig komme på en knallgod idé? Kanskje du får inspirasjon til å lage noe nytt eller til å gjøre en arbeidsoppgave på en annen måte? Eller har du opplevd at du går en tur, og at et problem du har grublet på lenge virker mindre etterpå, du føler du har «gått det av deg?»

Jeg hørte nettopp at hjernen trenger cirka 17 sekunder uten stimuli for å øke sin kreativitet og å tenke nye tanker. Til å se et problem fra en ny synsvinkel. 17 sekunder uten mobil, PC, TV, Spotify, Facebook eller hva det nå er vi utsetter oss for i dagens høyteknologiske samfunn. – 17 sekunder, tenkte jeg da jeg hørte dette. Selvfølgelig, ingen er jo logget på konstant?

Jeg gjorde et lite eksperiment med meg selv, og må innrømme at jeg ble litt betenkt av mine egne, ubevisste vaner. De 17 sekundene handler om hva vi gjør i de små, naturlige pausene i løpet av en dag. Hvis vi sitter på venterommet hos legen; hvor lang tid tar det før vi finner mobilen og sjekker den?

Jeg kjører innimellom langs Jæren, og jeg stopper ofte opp for å se på havet. Lyset på Jæren er helt spesielt, og når solen bryter gjennom flere lag med skyer mens vinden pisker bølgetoppene hvite, når du nesten ikke ser hvor havet stopper og himmelen begynner, er det bare magisk. Men det stemmer faktisk ikke at jeg ser på havet. Jeg har med mobilkameraet og tar bilder av havet, mange bilder, for å prøve å fange et lite glimt av jærsk natur på kamerarullen min. Hvor lang tid tar det før jeg sjekker mobilen når jeg våkner om morgenen? Kan jeg sitte 17 sekunder på en flyplass uten å sjekke mobilen?

Svaret er skremmende. Jeg tar meg i å finne frem mobilen alt for ofte i disse små pausene i løpet av en dag. Og hva skjer? Hjernen får aldri tid til å koble helt ut, aldri tid til å hvile. Og hvis vi verken hviler eller gir rom for nye ideer og tanker, hva skjer da? Jeg frykter at vi vil se en epidemi av stress i årene som kommer, ikke bare pga mobiler, men med vårt overforbruk av teknologi som en medvirkende årsak. Hva gjør det med kvaliteten på våre møter med andre mennesker at vi alltid har mobilen tilgjengelig? Hva skjer med barns hjerner når de utsettes for så mye stimuli? Og ikke minst, hva skjer med barn når de så ofte opplever at vi foreldre sitter med ansiktet vendt mot en skjerm?

Det handler om å bli bevisst våre egne vaner når det gjelder mobiler og andre typer skjermer. Finne soner for når vi er logget på og når vi er logget av. Det handler om vårt eget stressnivå, og ikke minst, så handler det om vår tilstedeværelse, både i vårt eget liv, og for de rundt oss. På samme måte som en idrettsutøver trenger hvile for å restituere seg mellom harde treningsøkter, trenger hjernen pauser fra stimuli for å kunne finne ro, og deretter fungere optimalt når den skal.

Her er mine tre tips til mer bevisst holdning til mobilbruk:

  1. Ikke sjekk mobilen med en gang du våkner om morgenen. Bruk heller noen minutter på å tenke på hva du ønsker dagen skal bringe, drikk en kopp kaffe eller te, og bare nyt smaken og duften. (Ok, dette er ønsketenkning for oss med små barn og i overkant hektiske morgener, men ha en intensjon om noen rolige minutter uten mobil, i alle fall!)
  2. Bestem deg for å ikke ta frem mobilen i de små pausene. Bruk heller tiden på å legge merke til pusten din, til å slappe av, og gjerne til å observere omgivelsene dine.
  3. Lag ulike soner for mobilbruk. Hos oss er alle måltider mobilfrie, og før var jeg flinkere til å legge bort mobilen mens de minste var våkne. Nå kan jeg gjerne sjekke Mail og svare på Messenger mens jeg rydder kjøkkenet, sjekke Instagram mens ungene leker, ta bilder når vi er ute eller scrolle nettaviser mens minstemann ser Peppa Gris. Mobilsoner handler om når vi logger av, og når vi er tilgjengelige. Må vi virkelig svare på alt, med en gang, i alle døgnets våkne timer? Sett gjerne av en time hver kveld, der du svarer på henvendelser, sjekker sosiale medier eller andre ting, så logger du av igjen. Her er det selvfølgelig ingen fasit, det viktigste er å være bevisst hvordan du vil styre din mobilbruk. Og ikke la mobilen styre deg.

Grunnen til at de gode ideene kommer i dusjen eller når vi går tur, er at hjernen da får en etterlengtet pause. Men vi trenger flere slike pauser.

Neste gang du ser en vakker solnedgang, nyt den! Når du drikker en kopp kaffe eller sitter på et venteværelse: nyt det! Vær tilstede uten å ta frem mobilen. Det gjør godt for både hjernen, kroppen og for sjelen.

Mindfulness – en ny trend for navlebeskuende kvinnfolk?

“Kvinner er bare opptatt av å føle, av å se inn i seg selv og å “tenke positivt.” De deltar ikke i samfunnsdebatten, de drikker kaffe, fermenterer kål og renser auraen sin”. ”Selvutvikling er vår tids egotripp, vi har blitt så selvopptatte at vi har sluttet å bry oss om samfunnet rundt oss”. ”Hvordan kan du som er politiker holde på med slikt alternativt tull?”

Disse sitatene, det første sagt muntlig, det andre lest i en avis og det tredje slengt mot meg i en opphetet, politisk diskusjon, gjenspeiler viktige nyanser på vår tids fokus på selvutvikling. Samtidig er jeg dypt uenig i premissene om at mindfulness er enda en ”trend” i selvutviklingsjungelen, og jeg blir umåtelig provosert av det kvinnesynet som ligger bak disse utsagnene.

Hva er negativt med selvutvikling?

Som statsviter og politiker har jeg lenge hatt blanda følelse for mye innen den såkalte selvhjelpslitteraturen. En del av bøkene baserer seg på en grunnholdning om at du er ”din egen lykkes smed”, og at det er opp til hver enkelt av oss om vi lykkes her i livet. Det betyr også at dersom vi mislykkes, og føler oss utilstrekkelige, ulykkelige eller er syke, så har vi kun oss selv å takke. Det er en tankegang jeg tar sterk avstand fra. Det samme gjelder tanken om at vi må utvikle oss for å bli enda bedre, prestere mer og oppnå mer, siden det indirekte kan bety at vi ikke er gode nok slik vi er i dag. Og det er en holdning som strider dypt i mot mine verdier. Du er allerede god nok, akkurat som du er! Jeg er god nok! Og ingen trenger å utvikle seg for å oppnå enda mer suksess, bedre prestasjoner og blankpolerte fasader. Den vi er, er godt nok. Vi har alle en ukrenkelig egenverdi som mennesker.

Frihet til å danse våre liv

Alle mennesker fungerer i en kontekst, i en kultur, et fellesskap, et samfunn. Og dette samfunnet består av rammer som omkranser livene våre. ”Tidsklemmen” handler ikke bare om hvordan vi som enkeltmennesker kan endre oss slik at vi klarer enda mer på kortere tid, for å sette det på spissen, det handler også om samfunnsstrukturer. Det har mye å si for hver enkelt av oss hvordan arbeidslivet er regulert, hvilke permisjonsordninger og velferdstjenester vi har, og barnehager, veier og kollektivtransport er eksempler på viktige samfunnsstrukturer i livene våre. Den tidligere, svenske statsministeren Tage Erlander sa en gang at ”politikernes oppgave er å bygge dansegulvene, slik at enkeltmenneskene kan få danse sine egne liv”. Det er en nydelig metafor. Vi er ikke utelukkende vår egen lykkes smed, vi er en del av et samfunn som skal fungere som et solid dansegulv for oss. Men vi er alle fri til å danse de livene vi ønsker å danse, og ingen trenger å endre sin dans fordi andre påstår at vi ikke er gode nok.

Stress og dårlig selvfølelse hindrer oss

Det er først når vi kjenner at stress, følelse av lav egenverdi og at vi sitter fast i negative mønstre begrenser oss fra å danse akkurat det livet vi ønsker, at vi bør ta grep og starte en endringsprosess. Ikke fordi vi ikke er gode nok som vi er, for det er vi. Og ikke fordi andre sier at vi må endre oss. Og heller ikke fordi selvutvikling er et egoistisk, navlebeskuende prosjekt som kun handler om oss selv. Skal vi leve i harmoni og kunne bidra med våre evner i samfunnet vi lever i, kan vi ikke gå rundt og være ulykkelige og på randen av utbrenthet. Slik alt for mange av oss, særlig kvinner, gjør i dag. Skal vi kunne være tilstede for andre, må vi først akseptere oss selv, og sørge for at vi har energi og en følelse av balanse i vårt eget liv. Først da kan vi danse det livet vi ønsker, bidra til å bygge dansegulvet, og samtidig by opp andre til å danse med oss.

Minfulness frigir positiv energi

Det er derfor jeg brenner for å spre budskapet om hvordan mindfulness kan gi hver enkelt en hverdag med mindre stress, mer energi og bedre selvfølelse. Jeg møter så uendelig mange kvinner som sliter med dårlig selvfølelse og som føler at livet er så hektisk og fullt av oppnåelige krav at de føler de aldri strekker til. Hvordan skal ulykkelige og utbrente mennesker bidra i samfunnet?

Vi må tro på at vi er gode nok som vi er. Jeg ønsker at alle – både kvinner og menn – skal få leve ut sine drømmer, delta i samfunnet, blomstre og utføre det som gir hver enkelt mening, enten det handler om å ta lederverv, delta i den offentlige debatten, eller det handler om å utvikle egen kreativitet og vise omsorg til andre. Og da må både samfunnsstrukturene være på plass, dansegulvet må være solid, og den enkelte må føle seg fri til å danse. Det er mindfulness for meg.

Hva er mindfulness?

Hva er egentlig mindfulness? Stadig flere skriver, snakker om og har begynt å praktisere mindfulness, man kan nesten si at det er litt i vinden for tiden. Og det er ikke rart. Mange, ulike mennesker har oppdaget de store, fysiske og psykiske helseeffektene man får ved å praktisere mindfulness, og bruker det som et verktøy for å skape et liv i balanse. Forskning viser at ved å praktisere mindfulness reduserer vi stressnivået, vi senker blodtrykket, øker konsentrasjonen og presetasjonene våre. Vi får bedre søvnkvalitet, og mindfulness forbedrer en rekke andre, fysiske og psykiske helseutfordringer som blant annet mildere depresjoner og angst. Mindfulness gir en opplevelse av økt velvære og livskvalitet.

Så hva er det, hvorfor virker mindfulness, og hvordan gjør vi det?

Les videre

Liten kake kan velte stort lass

Det var torsdags ettermiddag. Regnet trommet på vindusruten og de mørkegrå skyene lå lavt og tett over bilene som stod i kø langs Jernbaneveien. Jeg var trøtt etter en lang og hektisk uke, satt i bilen på vei hjem fra jobb, og hodet var enda i jobbmodus. Jeg hadde ikke blitt ferdig med rapporten som skulle leveres fredags morgen. Det jeg trodde skulle bli en rolig dag på kontoret utviklet seg til å bli en dag full av møter, telefoner og e – mail som måtte besvares der og da. Antall konsumerte kaffekopper hadde oversteget enhver helsefaglig anbefaling og jeg hadde sneket hånda dypt ned i twistskåla mer enn en gang. Det kom til å bli en lang kveld. Skuldrene var høye, vindusviskerne jobbet på høygir og jeg freste innvendig over bilkøen inn mot sentrum.

Les videre

Mine morgenrutiner! -Fem trinn til en perfekt start på dagen

”Fem trinn til å skape en perfekt morgenrutine” var overskriften jeg kom over på Facebook en kveld jeg lå og scrollet på mobilen etter at jeg hadde krasjlandet på sofaen. Jeg åpnet linken og leste med stor interesse. Artikkelen var illustrert av en stor seng med en vakker, smilende kvinne som strakte hendene mykt i været. Morgensolen sendte varme stråler over det hvite sengetøyet, og ved siden av senga stod det et nattbord med bøker, friske blomster og en stor kopp te.

På et annet bilde satt en kvinne i delikate, hvite klær i lotusstilling på en strand, i en fargesprakende soloppgang. ”Hvis du ikke har 30 minutter å bruke på å skape en god morgenrutine, har du ikke noe liv”, leste jeg. ”Still klokken en halvtime tidligere enn du pleier, så skaper du tid og rom for en start på dagen som fyller deg med indre ro og energi”.

Les videre

Nytt år, brutte løfter?

Jeg bruker alltid årets siste dager på det jeg kaller en mental vareopptelling. Hva har vært bra i året som har gått, hvem har det vært godt å ha i livet mitt? Hvilke opplevelser sitter jeg igjen med og hva har jeg lært av livets brutale motbakker? Jeg tenker i gjennom samtaler som har gitt meg en spire til å vokse og utvikle meg, mennesker jeg har møtt på sitt mest sårbare, men som også har vist en formidabel styrke, og mennesker som har møtt meg på mitt mest sårbare. Og som har utgjort en forskjell i mitt liv. Jeg tenker på hva og hvem som har utfordret meg, inspirert og engasjert meg. Og jeg tenker på hva jeg vil ta med meg videre til 2018.

Les videre

Får jeg by på litt sjokolade… meditasjon?

Det er fredags kveld, og jeg sitter og zapper uinspirert mellom kanalene. Det er ikke ofte vi ser på TV, kveldene fylles av så mye annet hos oss. I det jeg zapper forbi kanalen «MAT», ser jeg Sophie Dahl lage en mørk, rustikk sjokoladekake. Og med ett blir jeg årvåken og interessert. Jeg liker filosofien hennes, om enkel og ujålete mat, og ikke minst, så snakker hun om sjokolade med ektefølt lidenskap. En lidenskap jeg kjenner meg igjen i. Sjokolade… hvem elsker vel ikke den mørke, forførende godsaken? (Eh, Ok. Min nest eldste sønn. Men det er en annen historie).

Les videre